På gule ferja over til Bonum

Dag 15. Lørdag 7.7.
I dag er det hviledag! Som alltid gjennomfører vi det vanlige morgenritualet, og så bestemmer vi oss for å vaske kær. Poletter og vaskepulver blir kjøpt inn, og kl 10:22 er vi på plass ved vaskemaskinen med skittentøyet. Det er ingen andre der, så vi lader maskinen med tøyet vårt og setter den i gang. I det vi skal forlate rommet, får jeg øye på en plastlomme med noen ark i, som henger på veggen. Obs! Det er ei vaskemaskinliste! Vi sjekker lista og ser at det er ei dame som har skrevet seg på, og altså har booket maskinen fra kl 11:00 til 15:00! Jeg får dårlig samvittighet og håper at vaskemaskinen går fort. Kan jo ikke godt stoppe det hele heller!
Jeg sender Ivar opp noen ganger, for å se om vasken er ferdig, eller om det står ei illsint dame der. Jeg tør ikke sjøl. Endelig kommer han tilbake med det rene tøyet, og full av dårlig samvittighet tar jeg på meg å henge opp alt tøyet alene.
Det er Åhusbesøk som står på timeplanen i dag. Vi setter oss i bilen, kjører gjennom campingen og ned til ferja. Ganske snart er vi på vei over mot fastlandet og kan sette kursen mot målet vårt.

Kjekk parkeringsplass

 Vi finner en diger parkeringsplass ved et stort ICA Kvantum og kjøper vann og tyggis der før vi går ned til centrum på jakt etter Systembolaget og mat. Vi tar det førstnevnte først i tilfelle de stenger tidlig. det er jo tross alt lørdag i dag. Jeg har vært her før og har en formening om hvor utsalget ligger, og ganske riktig. Vi går rett på det. Det ser tomt og mørkt ut, det gjør jo ofte slike butikker, men når døra ikke åpner seg må vi bare gi oss. På nevnte dør står åpningstidene; lørdag til kl 14:00. Ivar ser på klokken, og den er 14:02! Hadde vi bare gått litt fortere!

Ivar hadde banan og bearnaisesaus på sin pizza!

Det er merkelig stille i gatene her. Vet det er VM-kamp i fotball, Sverige - England, i dag, men likevel. Vi er sultne og rusler ned til havna der vi finner Pråmen, en restaurant som skilter med digre rekesmørbrød. Ingen kø foran disken, bare en mann i samtale med dama bak disken. Og det varer, og det rekker, dama ikke så mye som ser på oss. Etter en stund får jeg nok, og vi går. Vi er innom flere folketomme steder, men ingenting frister. Til slutt finner vi den italienske restauranten Rio. Her får vi hyggelig service og nydelig pizza.

Ikke akkurat trengsel på stranda

Nå er det tid for et bad. Vi finner bilen og kjører ut til Hanöbukta der vi har de milevide hvite strenden nesten helt for oss selv. Hvor er folk? Det kan ikke bare være fotballen som holder dem vekk! Kan det kanskje være temperaturen i vannet? Vi tar en dukkert eller tre, men vannet er grisekaldt! Rart. Det var ikke så kaldt ute på Öland.
Etter de iskalde dukkertene pakker vi sakene våre og reiser til Sölversborg for å finne ut hvor vi kan parkere når vi skal sykle Banvallen i morgen.

Den minste campingvogna jeg noen gang har sett. Svalereir, heter den

Dag 15. Søndag 8.7.
Vi våkner til skyer, men i løpet av den tiden vårt vanlige morgenrituale tar, blir været helt fint. I dag skal vi sykle, og Ivar smører olje på sykkelkjedene, og jeg pakker ryggsekk med badetøy, vann, camera og mobiltelefoner. Det er fullt på ferja innover. En diger traktor med to enorme hengere fyller hele den midtre fila.
Ved Ynde finner vi parkeringsplass, laster av syklene og legger i vei i feil retning. Heldigvis finner jeg fort ut av det, og ganske snart er vi på vei i riktig retning.

Det går mye rett fram

Jernbanevallen er lett å sykle på. Ingen bratte bakker, og ingen krappe svinger, men man må jo tråkke hele tiden. Ved Näslum stopper vi og tar en is. Engelholms storstrut. Helt nydelig. Etterpå bærer det videre mot Olofström. Vi passerer store områder med jordbær, og drivhus der de dyrker bringebær. Når vi nærmer oss Olofström er det litt til og fra på jernbanelegemet. Noen har kjøpt Jämshög gamle stasjon, så der må vi sykle utenom, likeså en del andre steder.

Digre porsjoner hos Kjerstis pizza og kebab

Etter ca 3 mil når vi Olofström, og så starter jakten på et passende spisested. Det er nok å velge mellom her, men ikke alt frister. Vi ender opp på Kjerstis pizza og kabab. Her bestiller jeg avokadosalat og Ivar kebabtallerken. For dette og to ramløsa betaler vi 200 kr! Porsjonene er enorme, og jeg orker ikke mer enn litt over halvparten.
Med stinne mager sykler vi tilbake gjennom byen og finner tilbake til banvallen.

Natti-natti

Herfra går det unna, men ved Ivösjön arkipelag tar vi en liten rumpestrekk før det bærer videre opp gjennom skogen. Tilbake ved jernbanetunnelen ved Barnakälla må jeg bare stoppe og plukke med meg noen fantastiske store, søte bringebær. På herberget er det helt stille. Ikke en sjel å se i noen av de store badestampene på plassen. Ivar har fått rakett i rumpa og tråkker frenetisk i vei med blikket stivt festet på triptelleren. Jeg henger etter med verkende rumpe og er glad når vi endelig ser målet. Slitne, men fornøyde laster vi syklene på bilen etter 59 km  på en nedlagt, heldigvis asfaltert, jernbanelinje. Vi har vært på hjul 5 t og 40 min.
Tilbake på campingplassen ser vi at det er blitt fullt av biler og telt rundt oss, men Ivar får kilt bilen inn bak teltet vårt. Det er godt vi skal dra i morgen.
Vi fortjener et glass rødvin etter dagens fysiske utskeielser, og etter et kveldsbad, litt mer rødvin og potetgull er det sengetid i teltet vårt.

Dag 16. Mandag 9.7.
Den gule ferja, med oss om bord, forlater Ivö kl 11. Da har vi ventet i ferjekø i 20 min, tatt livet av 700 saksedyr mens vi prøvde å legge sammen teltet, stuet alt pikk-pakket vårt inn i bilen og tatt en deilig dusj. Nå skal vi ut på veien igjen, og vi vet ikke hvor vi vil ende opp i kveld. Jeg har funnet fram til noen interessante steder jeg ønsker at vi skal besøke på veien videre sørover, men først skal vi innom Åhus der vi satser på at Systembolaget er oppe i dag, og vi skal ta en liten lunsj. Vi finner Nya Conditoriet og spiser rekesmørbrød og roastbiffrundstykke. Disse smaker så godt at vi like gjerne kjøper med oss litt fristende bakverk som vi kan kose oss med på veien videre. Polet er oppe, vi får handlet prosecco og hvitvin, og etter en tur innom Coop for å hamstre litt läsk, er vi klare for landeveien. Dagens første severdighet ligger snaue 2 mil unna. Viltskövle slottsborg fra 1553 er et vakkert slott i rød teglstein omgitt av en voldgrav og en nydelig parkhage. Dessverre er slottet ikke åpnet for publikum, men vi kan rusle rundt i hagen og beundre det fra utsiden.

Strekkmetalltrapp ned til utsiktspunktet

Fra slottet bærer det videre på smale, svingete veier mot Forsakar Vattenfall ved Degerberga. Dette er Skånes høyeste foss, og etter sigende skal den være litt av et syn. Nå er jo vi norske og har besøkt noen av de store fossene på Vestlandet, så vi vet dette ikke kan sammenligne seg med disse, men litt spennende er det likevel. Tørken i sommer forteller oss også at det ikke er så altfor mye vi kan forvente oss. Vel framme velger vi å gå den øvre stien, oppe på kanten av den 40 meter dype ravinen, fordi jeg har lest at det er fare for å få trær i hodet hvis vi går stien ned i dalbunnen. Dette er jo en slags urskog med veldig gamle trær. Etter litt opp og ned på stien under boketrærnes tette løvkroner, kommer vi fram til en metalltrapp som leder ned til et utsiktspunkt der vi nede mellom løvet skimter en ørliten foss.
På veien tilbake bestemmer vi oss for å gå inn til fossen langs dalbunnen også. Det er mer spennende å gå her nede, og når vi kommer inn til fossen er den litt mer å se på her fra bakkenivå. Med skikkelig vannføring forstår vi at den kan imponere i dette ellers så flate landskapet.

Turen inn til Forsakar to ganger ble på ca 4 km. Ikke veldig langt, men en artig opplevelse, og vi skal vel gå mer i løpet av dagen!
Neste mål på programmet er Alunbruket i Andrarum. Ikke så langt unna det heller, men vi kjører ikke direkte rett på for å si det mildt. Litt lite detaljert kart, og små veier til små steder som ikke finnes på kartet gjør at vi bommer litt, men plutselig bare er skiltet der, og vi skjener inn på den vesle grusveien bort til parkeringen. Nå er det tid for en kanelbulle og wienerbrød før vi stikker ut på jakt etter spor fra en nedlagt virksomhet. Vi skal oppleve ånden fra hardt arbeid for over 100 år siden. Den store, vakre magasinbygningen lyser hvitt og majestetisk under de gamle løvtrærne og er det første som møter oss når vi nærmer oss det gamle bruket fra 1686. På 1700-tallet var dette en av Sveriges viktigste industrivirksomhet. Det var en kvinne, Christina Piper, som bygde virksomheten opp til det den var. Hun bygde et slott, Christinehofs slott, som ligger like ved, men vi tar ikke turen dit i dag.

Utsikt fra en av slagghaugene

På midten av 1800-tallet begynte lønsomheten å bli dårlig, og bruket ble lagt ned i 1912. En av grunnene til at det gikk som det gikk var at det var vanskelig å skaffe ved til driften. Bruket hadde rett til all skog innen en radius på 2 mil, og det betydde at bøndene som eide skogen måtte hogge og levere tømmeret til bruket mot en såkalt anstendig erstatning. Denne ordningen ble opphevet i 1824.
Vi rusler forbi magasinbygningen og innover mot de mange, store slagghaugene. Hvor store de er får du ikke egentlig følelsen av før du går opp på en. Herfra er det fin utsikt over området, og vi ser mot ruinene av pannehuset.

Det sies at det er en over hundre år gammel tradisjon å arrangere dans ved Alunbruket. Mange lokale foreninger og idrettslag startet på begynnelsen av 1950-tallet dans til pinse og St.Hans, og fram til 2008 var dette et populært arrangement med mange kjente danseband og artister. Nå står den fine danseplassen ved elva forlatt og ber oss instendig om å ta noen dansetrinn før vi begir oss på hjemvei.

Tiden går fort. Vi har opplevd mye spennende i dag, men vi har ikke forflyttet oss særlig langt fra utgansgspunktet. Ikke at det gjør noe, vi har jo ferie, og jeg har en ting til på tapetet for denne dagen, nemlig Kungagraven i Kivik. Derfor forlater vi Alunbruket og begir oss i vei utover mot Hanöbukten igjen. Vi kjører gjennom Kivik, som er en koselig liten by, og rett sør for byen finner vi det vi søker. En flat steinhaug, eller det kan nesten ikke kalles en haug, dukker så vidt opp av åkeren, og et skilt i tre forteller oss at vi er på rett sted. Bilen blir parkert, og vi følger skilting mot haugen. Stedet er gjerdet inn, og entre må skje via et vakkert gammelt hus som også er cafe. Vi betaler 30 kr hver og går ut på baksiden av huset. Her er en romantisk liten cafehage omkranset av løvtrær og en bekk, som veien mot kongens grav går over via en trebro. Så er vi der. Foran oss ligger den berømte haugen som antas å være en av Skandinavias største graver fra eldre bronsealder. Formen på graven var nok ikke slik den framstår i dag. Nå er den flat, 3,5 m høy, og 75 m i diameter. Gjennom steinene leder en gang inn mot sentrum av haugen, der vi kan gå inn og kikke på de steinen som var gravens kiste. På 8 av disse 10 steinene er det hellerisninger av forskjellige motiv, blant annet mennesker, skip og forskjellige dyr. Det er en spennende opplevelse, og vel ute igjen tar vi en runde rundt haugen før vi forlater stedet. Vi kunne tilbrakt mange timer i området her, for det finnes ca 130 forskjellige fortidsminner her, både gravhauger og steinsetninger. Men dagen er på hell, og vi må finne et sted å sove i natt. Vi har tenkt å sove inne, for været virker litt utrygt. Dessuten har vi lyst til å sove i en seng etter å ha tilbrakt så mange netter i telt.

Vi forlater kongegraven og kjører sørover på jakt etter soveplass. Dagen går mot kveld, og ved Simrishamn finner vi Svea Hotell der vi får rom for natten.